Jeg har fått jobb i en barnehage, og idag hadde jeg min første arbeidsdag. Skal jobbe der et år. Jeg har aldri hatt en jobb før, så jeg var selvfølgelig veldig spent på hvordan det ville bli. Er nettopp ferdig med 3. året på videregående, og alle vet jo at skole og jobb er to ganske forskjellige ting. Så jeg var spent på overgangen, om jeg ville klare jobben og om jeg ville trives. Jeg visste jo faktisk ikke på forhånd om jeg ville komme overens med de andre ansatte og om barna likte meg.

Men jeg må si at jeg ble positivt overrasket! Jeg er den yngste av alle de ansatte, og gjett om barna merket det! (Jeg er jo ganske barnslig av meg..) De ville ha meg med overalt hele tiden, sitte på fanget og leke med meg. Jeg fikk tilogmed 4 tegninger! Ikke dårlig Og dette var første dagen min! =)

Ja, jeg må virkelig si at jeg trives allerede. De jeg jobber med, er veldig greie å forholde seg til, og det er ikke veldig krevende å jobbe i barnehage. Så dette tror jeg skal gå veldig bra framover Gleder meg til å dra på jobb i morgen. Life is good!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

….er det dummeste utsagnet jeg hører. "Bare" et menneske, sier du? Det er ikke noe "bare". For et menneske er faktisk et imponerende vesen som er i stand til å utrette svært mye. Et menneske kan klare det meste. Det står bare på viljen.

Du påstår at du er en snill person som ‘prøver’ å bry deg om vennene dine. Men noen ganger strekker du ikke til, ja du svikter rett og slett. Da sier du "Jeg er jo bare et menneske, alle kan gjøre feil". Og det er den dummeste unnskyldningen jeg hører. For det er faktisk mulig å anstrenge seg til det ytterste for å unngå å gjøre feil. Og hvis man først gjør en feil, går det an å be om unnskyldning og yte litt ekstra for at vennen skal få det godt igjen. Men det gidder du ikke, det er for slitsomt. "Og litt ekstra innsats fra min side, kan ikke bety så mye for vennen uansett" tenker du. Nei du sitter der og skylder på at du "bare" er et menneske.

Du kan hvis du vil, og hvis du anstrenger deg!

Jeg har en venn med selvmordstanker. En venn som har depresjoner og sliter med angst daglig. Og han er bare 18 år! Og selvsagt viser jeg at jeg bryr meg. Hele tiden, døgnet rundt! Det skulle bare mangle. Jeg sitter ikke og sier "Jeg prøver å gjøre mitt beste". Nei, jeg GJØR mitt beste! Jeg anstrenger meg til det ytterste for å få personen på bedre tanker.

Er det noen andre som bryr seg om denne gutten? Nei, ikke ifølge han. Alle bare sitter og ser på, de er for late til å bry seg. Og det er farlig! Denne gutten trenger virkelig omsorg og støtte. Ikke bare av og til, nei hele tiden!Ellers kan det gå riktig galt til slutt. Og da er det for sent å være etterpåklok. Gutten har svært dårlig selvtillit, derfor har han vanskelig for å ta til seg positive ting som blir sagt om ham. Men det nytter, resultatene vil vise seg til slutt.

Det jeg prøver å si er at det er viktig å bry seg om hverandre. Bry deg om andre mennesker! Vis at du bryr deg om fremmede mennesker, så vel som venner og familie. Et smil fra deg kan redde dagen til en person. En liten ekstra innsats fra deg kan forandre et menneskeliv.

Ikke sitt der og se på at folk sliter. Slipp det du har i hendene og bry deg istedet! Det er ikke vanskelig =) Du er ikke "bare et menneske". Nei du er i stand til å gjøre noe stort. Anstreng deg litt ekstra idag! Det er verdt det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det sies at det er synd å leve i samboerskap. Det er visst også synd om kjærester overnatter hos hverandre og sover i samme seng. Hvorfor det?

Samboerskap:

Samboere omgås 24 timer i døgnet, noe som innebærer at de lager mat sammen, handler i butikken sammen, går kveldsturer sammen, ser på tv sammen og deler ansvarsoppgaver i huset.

Dette harmoniske livet blir altså sett på som feil. Hva med en hyttetur da?

Et kjærestepar befinner seg på fjellet, og leier en hytte. På samme måte som samboere, lager de mat sammen, de handler i butikken sammen, går kveldsturer sammen osv.. Når samboerskap ifølge mange er synd, vil det da si at hytteturer også er synd? Er det noen forskjell på å bo sammen i et hus i noen måneder, og å dra på en to ukers hyttetur?

Mange fordømmer samboerskap fordi lyster oppstår, og det kan lett føre til sex. Men utifra egen erfaring, spiller det liten rolle om man bor sammen eller ikke. For lystene oppstår uansett! De kan f.eks oppstå når man er på besøk i kjæresten sitt hus, enten man ser på film sammen, klemmer hverandre, eller kysser. Og dessuten er det like lett å ha sex i huset til kjæresten, som å ha sex når man bor i samme hus! Man må ikke leve sammen 24 timer i døgnet for å ha sex.

Greit at sex er synd uansett, men det er ikke poenget her. Poenget er at det ikke er noen forskjell på lystene, uansett om man bor sammen eller ikke!

Det skal også sies at det finnes samboere som ikke har/har hatt sex. Det finnes faktisk samboere som sover på hvert sitt rom! Blir det fortsatt feil?

La oss si at to kjærester har tenkt å flytte. Begge vil studere i Trondheim f.eks. Er det da noe vits at begge flytter dit og bor i hvert sitt hus? Ville det ikke være mer økonomisk lønnsomt å bo i samme hus da? Dessuten er det jo mye koseligere enn å bo alene, synes mange.

Overnatting:

Mange mennesker synes det er forkastelig at kjærester sover i samme seng. Hva er egentlig feil med det da?

Noen vil skylde på at det fører lettere til sex. Men her må jeg si meg sterkt uenig. Lystene oppstår like gjerne på dagen som om natta. Ingen forskjell. Mange tror at man har sex kun om natta…!  

Men ok, la oss si at det er feil å overnatte hos hverandre om natta. Hva med kjærester som ligger og sover sammen på dagen da? (Jo, det går faktisk an..) La oss si at de er trøtte og slitne etter skolen, og legger seg litt nedpå for å hvile. Er det også feil?

Jeg beundrer de som klarer å sove på et annet rom enn kjæresten sin når han/henne er på overnattingsbesøk. Det er godt gjort! Bare det å vite at kjæresten ligger noen rom bortenfor, er en uutholdelig tanke.

Jeg sier ikke at kjærester MÅ bo sammen. For det er fullt forståelig at mange vil vente med å flytte ut og bo sammen. Man skal tenke seg godt om før man flytter ut med et menneske! Det kan få store konsekvenser hvis det ikke er nøye gjennomtenkt. Jeg vil selv vente med å flytte ut med kjæresten min. Det er ikke noe man gjør for moro skyld liksom. Jeg sier heller ikke at kjærester MÅ sove sammen. Jeg respekterer de som ikke vil, hvis de mener at det f.eks fører lettere til sex.

Nei, hensikten med innlegget er å få svar på hvorfor samboerskap og overnatting er så ille. Fra mitt ståsted er det to ganske uskyldige ting, i det fulle og det hele. Og det finnes verre og viktigere ting man kan henge seg opp i!

Å sove med kjæresten sin er faktisk utrolig koselig Man sover ikke nødvendigvis sammen for å ha sex. Det føles rett og slett trygt og godt å sove inntil noen, og våkne opp til et smil og "Jeg elsker deg". Er det så vanskelig å skjønne da? Alt handler ikke om sex her i verden. Faktisk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har hørt at de fleste gutter liker kostbare jenter best. Er det sant? Og hvorfor er det slik? Jeg kan forstå at gutter synes det er spennende med en jente som ikke utleverer seg selv fullt og helt, for da kan de utforske litt selv. Jeg tror ikke gutter liker å få servert alt med en gang

Men.. en kostbar jente – er ikke det egentlig en slik jente som ikke gir noe særlig av seg selv? For meg, virker det som at hun kun tvinner gutten rundt lillefingeren og på en måte leker med følelsene hans. Hun tester om han er bra nok for henne, ved å sjekke hvor mye energi han legger ned i å streve etter å få henne. Og er det da noe å trakte etter? Hadde jeg vært gutt, hadde jeg ikke giddi å strevd for å få en jente dersom hun ikke ga noe av seg selv, men kun var ute etter å teste meg. Det som ofte skjer når en jente er kostbar, er at gutten gir opp. Han føler kanskje at han aldri får henne, og at han blir utnyttet? Dermed er toget gått for jenta..

Jeg har flere guttevenner som mener at kostbare jenter er overfladiske. Gutta liker ikke å bli holdt på pinebenken til evig tid, og det kan jeg igrunn forstå!

Jeg mener selv at to som er forelsket, skal gi like mye til hverandre. Den ene skal ikke ta, imens den andre gir. Men for all del, jeg mener ikke at jenter skal være billige! For det er dumt å bare ta hvem som helst, uten å tenke over om vedkommende faktisk er noe å satse på! Dessuten skal man ha respekt for seg selv, sin egen kropp og sine følelser. Men jeg mener det bør finnes en mellomting mellom å være kostbar og billig. En ting som er sikkert, er isåfall at det må gå an å gi litt av seg selv, hvis man vil innlede et forhold Ellers er man ikke verdt det, mener nå jeg..

Jeg dømmer ingen jenter, bare så det er sagt Alle er forskjellige, og alle jenter må få være som de er Kostbare jenter er sikkert like snille og greie som alle andre jenter! Men jeg bare lurer på hva man oppnår med å være så til de grader kostbar som mange jenter er? Får man et bedre kjærlighetsliv? Blir man noe lykkeligere?

Og igjen spør jeg: Er det virkelig det dere gutter liker?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kirkens Bymisjon reagerer på klessalget til jentebutikken WOW (under BikBok). De mener at butikken selger "moteklær" for småjenter, og at den forholdsvis "voksne" klesstilen tar barndommen fra dem.

Hvorfor gjør den det? Klesstilen har ikke noe å si for om man er barnslig eller ikke. Alle barn har forskjellig smak. Og man kan være like mye barn selv om man går med klær fra WOW, trodde jeg isåfall..

- Det er viktig at det er forskjell på klær til en åtteåring og en tredveåring. Ved å innføre motebegrepet i barns liv får vi fokus på om barnet er moderne eller ikke, og hva er barnet hvis det ikke er moderne?

Hvem har sagt at klærne i WOW-butikken er typiske moteklær? Her er det altså snakk om helt vanlige, rosa, lysegrønne, lyseblå og hvite klær! Helt normale farger og fasonger for småjenter. Så jeg forstår ikke hvorfor Kirkens Bymisjon henger seg opp i dette. Jeg personlig, synes jenteklærne passer perfekt til 8-åringene det er snakk om. Og dessuten er klærne ganske billige, av det jeg har sett isåfall. Synes ikke de er noe typisk "moteklær" som bare de kuleste har råd til.

Hadde jeg vært liten jente nå, ville jeg sikkert kjøpt klær på WOW. Uten å i det hele tatt tenke over at det er moteklær. Jeg ville syntes at klærne var fine, og dermed ønsket å bruke dem. Når jeg var liten, tenkte jeg ikke på moteklær! Jeg tror ikke at veldig mange 8-åringer tenker slik idag heller, egentlig… Selv om vi lever i 2006. Men det kan jo hende jeg tar feil? Her snakker jeg kun ut ifra egne erfaringer, så det er sagt :)

- Det blir så mye fokus på det ytre, sier Terje. – Hvis klær skal avgjøre om man blir populær eller ikke på skolen, får vi et mer overfladisk samfunn.

Mhm, det får vi, men slik er det beklageligvis. Det er ikke WOW som avgjør om klærne skal ha noe å si for populariteten, det er barna selv, og hvordan foreldrene velger å oppdra dem. Stort sett alle skoler har mobbeofre, og mange blir utestengt pga klesstilen. Men hva kan vi gjøre? Den eneste løsningen ville vel vært å innføre bruk av skoleuniform. For uansett hvilken klesstandard vi setter for 8-åringer, vil noen alltid føle seg utenfor og annerledes.

- Moten er trang og kroppsnær. Det kan føre til spiseforstyrrelser hos unge jenter, sier Solveig.

Hmm, det har ikke jeg fått med meg isåfall. Og hvis man her sikter til WOW, vil jeg si at det er fullstendig feil. Klærne på WOW er ikke spesielt trange og kroppsnære, de har vanlige hettegensere og alt annet enn supertrange bukser.

Alle tre mener at motepress på barn fører til større ulikhet mellom rike og fattige, mer press på foreldre og mer mobbing. Dongeribukser til 600 kroner for barn i verste voksealderen – det er det ikke alle som har råd til.

Hvis ikke foreldrene klarer å gå imot presset fra små 8-åringer, da vil jeg påstå at det er foreldrene det er noe galt med. Aldri om jeg hadde giddi å betalt 600 kr for en bukse til jenta mi. Det skjer ikke.

Tilnærmet like klær kan du faktisk finne både på H&M og Kappahl. Så hva er problemet? Er de kun ute etter å henge ut WOW? 

-Barneombudet har ikke noen synspunkter på saken. Hos Redd Barna i Trondheim har man ikke fått noen henvendelser fra folk som reagerer på butikken.

Jeg tror det er snakk om fordommer.. Personlig har jeg ingenting imot Kirkens Bymisjon, men dette blir for dumt syns jeg..

http://www.bymisjon.no/templates/Page____15791.aspx

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som alle vet, har de fryktede Idol-dommerne fått ord på seg for å være brutale og nedlatende i sine bedømmelser av deltakerne. Sinte tv’seere anklager dem for personangrep, og mener at dommerne skaper dårlig selvtillit hos mange ved å rakke ned på sangstemmen.

Okey, jeg kan være enig i at dommerne er med på å rakke ned selvtilliten hos folk. Dommernes mange krenkende uttalelser kan skape frykt hos alle og enhver. Men er det egentlig de som har skylden, til syvende og sist?

Forventningsfulle Idol-deltakere møter opp på audition. Noen er kjempeflinke til å synge, andre er ikke fullt så flinke. De viser hva de kan, og får negativ omtale. De kommer skuffet ut igjen, og gråter på bestevennen sin skulder. Slik er det hvert år. De er helt fra seg, og mange empatiske tv-seere støtter opp. Dette gjør meg sint, og jeg føler ikke noen særlig sympati med de gråtende. Det er faktisk dem selv som har valgt å melde seg på Idol, og etter 4 sesonger bør de vite hva de går til.

"Dommerne er så onde!" er et utsagn som går igjen hos mange. "At de kan være så nedlatende! Har de overhodet ikke empati? Det er tross alt bare ungdommer på 16 år" vil mange si. Men skyld ikke på dommerne. Hvis du ikke takler kritikk på audition, har du ingenting i musikkbransjen å gjøre. For denne bransjen er tøff! Og du vil garantert treffe mer brutale mennesker med tiden.

Jeg elsker å synge. Jeg har vunnet to sangkonkurranser (ikke noe store greier), og derfor tror jeg selvfølgelig at sangstemmen min er ganske brukbar. Men jeg kommer aldri til å melde meg på Idol. Jeg er redd for å få slik negativ kritikk som dommerne er i stand til å komme med. Jeg vet jeg synger bra, men du vet aldri hva dommerne kan finne på å si. De har jo en tendens til å danke ut flinke deltakere, så vel som dårlige. Jeg er redd for å få selvtilliten min ødelagt, og aldri våge å stå på scenen igjen.

Det er deltakeren selv som velger å melde seg på Idol. Kanskje vennene sier "Du er så flink til å synge, du kommer garantert videre!". Men dette holder ikke, for alle kan ta feil. Og det er først og fremst du selv som må være sikker på din egen sangstemme, ellers kan du få deg en aha-opplevelse. Det nytter ikke å stole på hva alle andre sier.

Hadde ikke de gråtende jentene meldt seg på, ville de heller ikke fått slik negativ kritikk. Så det er de selv som har skylden. Det er frivillig å melde seg på Idol. Det er ikke noe man MÅ gjøre. Derfor nytter det ikke å skylde på dommerne. Allerede etter første sesong, fikk vi et bilde av hvor brutale dommerne kan være. Derfor burde man nå vite hva man går til. Alle VET at dommerne er slemme, så hvorfor ta sjansen? Jeg er en ivrig Idol-seer, og har en fin sangstemme, men jeg skal aldri melde meg på Idol. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er en person som tar godt vare på alle jeg kjenner. Jeg har stor omsorg for vennene mine, og stiller opp uansett hva det gjelder. Om en venn har problemer med kjærligheten f.eks, sitter jeg mer enn gjerne oppe halve natta for å trøste og hjelpe – selv om jeg skal på skolen dagen etter. Det får briste eller bære. 

Jeg har et sterkt ønske om å vise hvor mye jeg bryr meg om vennene mine. Jeg bare er slik! Jeg klarer ikke å sitte der og se på at noen har det vondt. Derfor ofrer jeg meg fullt og helt for de jeg er glad i. Er det ikke det en ekte venn gjør da?

Isåfall har ikke jeg mange ekte venner. For jeg får ingenting tilbake. Jeg sår uten å høste, rett og slett. Hva er det egentlig som skjer? Jeg trodde at når man er snill mot andre, får man noe igjen for det. Men slik er det tydeligvis ikke. 

Jeg inkluderer folk i ting jeg gjør, jeg får de med meg på ting som skjer rundt omkring. Men spør de meg igjen? Sjelden.

Er det riktig av meg å droppe de vennene som egentlig bare bruker meg når de finner det passende? Eller er det jeg som må forandre væremåten min? Skal jeg slutte å være snill og omsorgsfull? Kanskje det hadde vært like greit. Jeg blir jo bare lei meg uansett, siden jeg ofrer såpass mye som jeg gjør, uten å få en ting igjen. Jeg har tenkt litt på det med å kutte kontakten. Det ville kanskje være det beste? Jeg har jo andre virkelig gode venner som jeg kan satse på. Bare ikke de også svikter.. Alle svikter..

De gangene jeg er lei meg og trenger trøst, opplever jeg ofte at venner svikter. De har ikke tid til å stille opp; de skal bort, eller har andre viktige ting de bare MÅ gjøre. Alltid er det noe som kommer i veien.

Er det meg det er noe galt med? Er det jeg som gjør noe feil? Alt jeg ønsker, er å være en god venn. Hva kjennetegner egentlig ”en god venn”?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hver dag går du forbi minst ett psykisk ustabilt menneske. Tenk på det! Personen går rundt i bygatene og på kjøpesentrene akkurat som deg og meg, han er i butikken og overalt hvor du vanligvis pleier å sette dine ben. Han ser helt normal ut, og lever i beste velgående. Han har jo familie og barn, hus, campingvogn og det hele! Men saken er den, at et slikt menneske er livsfarlig. 

Innenfor husets fire vegger er verden en helt annen. Kona blir truet og herset med. Barna får en ødelagt og smertefull oppvekst, som skal komme til å prege dem resten av livet. Kvinner går rundt med blåmerker, og stadig flere barn og unge tyr til alkohol og narkotika pga problemer hjemme. Men det er det ingen som skjønner. 

De psykisk syke menneskene får utfolde seg fritt, og underkue og herse akkurat som de vil. For ingen ser noe, og ingen gjør noe! Og HVIS man ser noe, tar man det med en klype salt. Alt ordner seg, bare vedkommende får beroligende medisin. Jess. 

Er ikke legene klar over at medisinen ikke fungerer på alle? Og at noen blir immune etterhvert som tiden går? 

Kvinner er redde for å skille seg fra mannen sin, fordi da kan de bli drept. Så er jo det profesjonelle barnevernet en diger trøst, som griper inn og stjeler ungene fra både mor og far, istedet for å hjelpe moren og barna med å komme vekk fra en psykotisk mann! Snakk om å gjøre ting verre. 

Legene VET at personen er riv ruskende gal. Legene VET at han mishandler kone og barn. Men hvorfor må det gå så langt at noen dreper, før man finner ut at "Oi, den personen skulle kanskje vært lagt inn!" Hvorfor må mennesker dø, før man finner ut at noen VIRKELIG er psykisk ustabile og farlige for omverdenen? 

Hvorfor er det så lett å oppdage de fysisk syke, men ikke de psykisk syke? Barn og kvinner bør være et synlig bevis. Men dessverre.. 

Kan ikke rettsvesenet og legene blir flinkere til å berge ofrene, istedet for å gi de syke menneskene medisiner? De bør bli lagt inn og få profesjonell behandling! Eller bli sperret inne bak lås og slå. Slike mennesker er en stor fare for samfunnet. Men dessverre må noen dø før vi skjønner det.

Vi kan ikke anmelde personen det gjelder, uten å ha bevis. Noe så dumt! Det må da gå an å anmelde en syk person, og i det minste få oppfølging! Mange desperate kvinner får avslag, og det resulterer i det verste som tenkes kan.. Det er for ille.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De fleste har vel opplevd å bli dumpa før. Man er sammen med den beste personen i hele verden, men plutselig får man avskjed på grått papir. Uventet, som lyn fra klar himmel. Og det er helt forferdelig!  

Du har vært sammen med en person i 1-2 år eller mer, og tar derfor bruddet svært tungt. Du har jo gitt alt til den personen! Ofret deg 100% og stolt blindt på han/henne. Derfor gråter du i timevis hver dag, får ikke sove om natta og ødelegger skoleåret fordi depresjonen varer i flere måneder. Du tenker ikke på annet. "Hvordan kunne kjæresten min gjøre slutt?" spør du fortvilet. "Jeg trodde vi skulle være sammen for alltid, flytte sammen og gifte oss. Det var jo det vi fant ut!" Du er skuffet og føler deg på en måte lurt. Du har gitt deg til en person som senere skulle forlate deg. Og du angrer, kanskje? Alt virker håpløst. Livet ditt er lagt i ruiner, og du ser ingen framtid for deg. Du vil bare forsvinne, slippe sorgen. 

Men det finnes jo noen fordeler med å bli dumpet også;) Du har på en måte en viss førsterett på å finne deg ny kjæreste. Den som gjør slutt, kan utifra normene ikke finne seg ny kjæreste med en gang, da blir vedkommende oppfattet som rundbrenner. Mens du har rett til å søke trøst, fordi du har blitt skuffet og sviktet. Du har rett til å gå videre og forsøke å komme over saken. 

Den som gjør slutt, kan egentlig skylde seg selv. Dessuten er det større sjanse for at vedkommende kommer fortere over bruddet, ettersom det er han/hun som faktisk tok det valget å droppe deg. Men på den andre siden, må det ha vært veldig nervepirrende å utføre selve avskjeden! Så fælt det må være å svikte noen på den måten! Å bryte et løfte du har gitt! Å se hvor gråtkvalt og ulykksalig personen blir da du forteller at du slår opp.  

Hva er egentlig verst? Å bli dumpet, eller å være den som dumper?

Jeg vet det er veldig individuelt. Men de fleste har vel sånn ca samme oppfatning av hvordan det er å være "den slemme".

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg trodde intrigene var over etter endt ungdomsskole. Men der tok jeg skammelig feil. På videregående, i en alder av 18-19 år, fortsetter jentene å mobbe hverandre psykisk. Jeg ser det daglig på skolen. Og det irriterer meg voldsomt! Jeg er jente selv, men makan heller. SÅ fjortis er jeg ikke altså!

Jenter danner gjenger og stenger de mindre kule personene ute. De er redde for sitt eget rykte, derfor må de bare være sammen med de "kule" personene. Ensomme og "rare" personer skal man helst unngå, ellers kan man bli sett på som en skikkelig loser. Og er man 3 eller flere jenter sammen, da skjærer alt seg. Max 2 personer, ellers blir noen utestengt. Jenter klarer ikke å kommunisere i flertall, det ender alltid med at noen føler seg oversett og uviktig, og til slutt forlater stedet. Gjelder dette bare min skole og min vennekrets, eller er det slik andre steder også?  

Jeg har også merket en annen ting. Det ene øyeblikket er man interessant, bare fordi det ikke er noen andre i nærheten, og i det andre øyeblikket er man ikke fullt så interessant lenger, fordi da dukker det opp noen nye, spennende personer. Skikkelig typisk jenter!

Så fort noen slenger en spydig kommentar, er krigen igang. Jenter tar hvert ord ille opp, og lager et voldsomt spetakkel. I verste fall kan all kontakt brytes i et slikt tilfelle. Mens gutter derimot, kan si hva som helst til hverandre. Hva som helst! Gutter kan slenge dritt og kalle hverandre ting og tang, og fortsatt være bestevenner. Hvorfor?  

Hvorfor har guttene det så mye enklere enn oss jenter? 5 gutter kan sitte rundt et bord og snakke om et tema uten at noen føler seg utenfor. Alle deltar like mye i samtalen, og alle lytter interessert på hva de andre har å si. Stort sett. Ellers sier de bare "Hold kjeft, det du sier er bare uinteressant", og blir ferdig med det. Så er alt som før. Mens vi jenter må gjøre så sinnsykt mye ut av ting! Vi klarer ikke å være ærlige slik som gutta. Istedet er vi falske og på langt nær så snille og hyggelige som vi ser ut som.

Dere gutter tror at jenter bare er søte og gode. Men dere ser ikke virkeligheten. Jenter er nemlig helt annerledes mot jenter enn mot gutter. Hvorfor kan ikke jenter legge av seg fjortis-faktoren når de starter på videregående, og heller bli litt snillere mot hverandre? Jeg sender en hyllest til alle jenter som tar virkelig godt vare på jentevennene sine Det finnes ikke så mange av dem, når sant skal sies!

Jeg er mest sammen med gutter på skolen, av én enkel grunn. De er mye lettere å omgås..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende